lørdag 18 november 2017

Den lange, vonde marsjen

 


Noen ganger går et skirenn overraskende bra.

Andre ganger overraskende dårlig.

Dette er historien om én av variantene.


*


Det er tøft å brekke seg ut av senga klokken 06.00 en lørdags morgen i februar, men hva gjør man ikke for en drømmedag i Nordmarka. For første gang i mitt skiløperliv skulle jeg gå et renn hvor jeg ikke hadde smurt skiene selv. «Proffkontrakten» med Oslo Sportslager innebar nye ski, staver og støvler – men også skiservice der gutta i bua skulle ordne optimal glid og feste på Redline-skiene.


Jeg følte meg ikke så rent lite proff da jeg banket på døra til den mobile smørevogna til Oslo Sportslager, sentralt oppstilt i startområdet i Sørkedalen. Og jeg følte meg ikke mindre proff da han som åpnet døra var Martin Johnsrud Sundby – på vei ut for å teste ski..


Her var jeg havnet i godt selskap. I rett selskap. Jeg hadde et vellykket Dolomittenlauf bak meg fra januar, jeg hadde nytt utstyr, proffe smørere, og været så ut til å passe meg bra; Rundt null grader. God glid. Lett å puste for en som sliter litt med astma når det blir bikkjekaldt. Jeg var betinget optimist. Korsryggen var den som fikk meg til å tvile litt. Jeg hadde hatt en del vondt siste uka, og bare trent ytterst rolige turer. Men det føltes bedre i dag. Kanskje jeg kunne gå av meg det hele når jeg ble varm?


Arrangøren hadde plassert meg i pulje 4, basert på mitt dårligste løp hittil, Marcialonga 2013. Etter HK.marsjen 2013, som gikk unna på 3.10, burde jeg kanskje startet i pulje 2. Eller i hvert fall 3. Men så tenkte jeg som følger; La meg heller stille meg opp langt frem i pulje 4. La meg henge med teten ut. La meg gjøre pulje 4 til et «renn i rennet». La meg gå for seier i pulje 4!


Det hørtes spennende ut, og jeg snek meg helt frem til andre startrekke rett før skuddet i Sørkedalen gikk. Jeg staket som besatt over den første sletta, og noen få løpere ble passert. Opp den lille kneika til veien passerte jeg ytterligere to, og talte 8-9 løpere foran meg. Perfekt. Jeg var nå topp 10 i pulja, og her skulle jeg ligge og kose meg fremover.


Kosen varte i nøyaktig to minutter. Tre ting skjedde samtidig idet vi gikk inn på Gråseterveien, bare to kilometer ut i løpet; For det første kom en varmebølge ut av intet, og tok pusten fra hele feltet. Vi snakker ikke fønvind, vi snakker varmesjokk. Fra minus ti grader ved start, til plutselig Pang! – fem plussgrader.


For det andre gjorde det j*** vondt i korsryggen da jeg gikk over fra staking til dobbelttak med fraspark. Ryggen var slett ikke bedre enn jeg hadde håpet, den var verre.


For det tredje var jeg dønn vissen i armene, og helt kraftløs i diagonalen. Jeg greide ikke en gang henge med feltet i de første, slake motbakkene. Dette er mitt favoritterreng. Her går jeg alltid litt bedre enn feltet. Men nå falt jeg fra tiendeplass til tyvende. Og jeg slet som bare pokker. Og det var ennå mer enn fem mil igjen av løpet!


Tusen tanker jaget gjennom hodet på vei inn mot Rastebua, der de lange stigningene opp mot Heggliavann starter. Diagonalen var vond for ryggen, dobbelttak med fraspark likeså, det var kun stakingen som funket noenlunde greit. Men hva hjalp vel det, når armene var slappe som to ihjelkokte spagettistrimler?


Jeg måtte snakke litt hardt til meg selv. Mind over matter. Jeg er nokså overbevist om at hjernen styrer kroppen mer enn vi tror. Om du med hjernen og tankens kraft overbeviser kroppen, vil hjernen alltid vinne. Det er sånn Petter Northug vinner sluttspurter på 5-mila; Der andre lytter til kroppens signaler, trumfer han det kroppslige med ren vilje. Tankens kraft. Han bestemmer seg for å spurte, selv om det er helt naturstridig.


På samme måte bestemmer jeg meg for å nullstille dette løpet etter fem kilometer. Jeg fortrenger straks alle de negative følelsene hittil, og kikker opp den lange motbakken mot Hegglia. Jeg vet jeg er god i denne bakken. Her har jeg alltid lekt med konkurrentene. Danset meg opp i behersket diagonal, mens andre har slitt. Dette er min bakke.


Så jeg går løs med krum nakke. De første hundre meterne går bra. De neste hundre også. Men så begynner det å butte. Beina surner. De vil liksom ikke fram. Det er ikke noe å gå med. Jeg faller inn i rytmen til de rundt meg, og de går, om jeg skal være dønn ærlig, fryktelig sakte. De går teknisk dårlig. De husker seg opp bakkene, uten å gli på skiene. Jeg husker meg opp bakkene, uten å gli på skiene.


Mind over matter, my ass. Dette går ikke. Jeg har en forferdelig dag i skisporet. Ryggen er vond, formen elendig. Jeg tenker på å bryte. Få det overstått. Men slår det raskt fra meg. Jeg har aldri brutt et skirenn, og kan jo ikke starte med det nå, når jeg er sponsa av Oslo Sportslager. Det blir for flaut.


Men på en annen side, kanskje det er bedre å bryte og skylde på vond rygg, enn å fullføre til en dårlig tid? De vil jo være ille også om jeg bokfører en sluttid som er betydelig dårligere enn før jeg ble «proffløper»? Jeg blir gående å tygge litt på problemstilling, i en sakte og stadig fallende fart. Men kommer til at det er faktisk mer stress å skulle returnere til Sørkedalen nå – i motsatt retning av 4000 løpere – og så lete etter skyss – enn å faktisk bare gå til Holmenkollen i et rolig tempo.


Ved første matstasjon på Heggelivann bestemte jeg meg; Mentalt sett var nå dette skirennet over – fra nå av var jeg på en lang treningstur i marka. Bort med konkurransefokuset, glem tid og passering, nå skulle jeg prøve kose meg med det fine været og det faktum at jeg var ute på langtur i verdens beste skiterreng.


Beslutningen ga meg en viss tilfredsstillelse. Men bare en viss. For i det jeg blir hentet igjen av en godt voksen kvinne i rød skidress, henger jeg meg på. Jeg kan jo ikke la henne gå fra meg. Hun sliter med stakingen over vannet, for hun har de minste trinsene på. Jeg er glad jeg byttet til de største; snøen er allerede pulverisert der mange har staket. Hun foran meg, la oss kalle henne Unni, går over i diagonal, for det er umulig å stake.


Jeg følger henne ganske greit over vannet, og ned bakkene mot Skamrek og Vesleflåtan. Unni går såpass radig at det ikke kommer opp nye folk bakfra. Nå holder vi samme farten som feltet, og det gir meg en liten mental opptur. Jeg er fortsatt dau i kroppen, men holder følge på et vis. Jeg holder ryggen til Unni ned mot Svarten, det vakreste vannet i hele Nordmarka, men hun glipper for meg i fiskebeinsbakken etterpå.


Jeg taper alltid plasser i fiskebeinsmoter. Jeg takler dem bare ikke. Og akkurat her er det mange. Og nå er ryggen verre igjen. Og Unni er borte for godt. Det kommer flere damer opp. En av dem ser rart på meg, og spør om det går bra. – Nei, sier jeg, jeg har så vondt i ryggen!


Fra Langlia og opp på toppen er det langt og vondt, og jeg er nå gjennomgående mør i hele kroppen. Hva er dette? Jeg skal da være trent for mye større fart og lengde enn dette? Kvinner og barn i alle aldre passerer meg. Pensjonister suser forbi. Jeg står stille. Jeg har parkert. Det mentale trikset virker ikke lenger; jeg kan ikke kose meg på treningstur. Jeg har en e-l-e-n-d-i-g dag, jeg kan faktisk ikke huske en verre dag i et skirenn. Noensinne.


Så jeg blir gående og tenke på dette med biorytmer. At mennesket har svingende kurver for fysisk og mental yteevne. 30 dager går det mellom hver topp og hver bunn i kurven. Du kan være på topp mentalt, skrive en mesterlig avhandling i dyp konsentrasjon, mens din fysiske yteevne er på det absolutte bunnivå. Kurvene svinger ujevnt, så noen få dager vil begge kurver være på bunn, og andre, herlige dager vil begge kurvene treffe en topp. Det er dager hvor det umulige blir mulig. Jeg hadde en slik dag i Holmekollmarsjen for to år siden, da gikk jeg mitt beste renn, og skrev inspirert om det rett etterpå.


Teorien om biorytmer er vel ikke vitenskapelig bevist, men min venn doktor Thomas tror på det, og han er ellers en svært skeptisk mann, som tar avstand fra all kvakksalveri. Vi skiløpere kaller det jo ganske enkelt «å ha en god dag» eller «å ha en dårlig dag» - det er det samme, det handler om at det finnes faktorer i kroppen, eller dens syklus, som vi ikke har kontroll over. Vi kan trene så godt vi vil, stille med optimale ski og ha alt det mentale på stell – men likevel kommer det dager da kroppen rett og slett ikke funker. Ingenting vil seg. Du vet hvordan du skal kaste deg på stavene i kraftfulle dobbelttak, men du får det ikke til. Du vet hvordan du skal lange ut i sugende diagonal, men det skjer ingenting når du prøver.


Finnes det en biorytme, har jeg truffet bunnen av den fysiske kurven i dag. Det er sikkert. Og i det utforkjøringene mot Fyllingen starter, får jeg enda en negativ tilbakemelding. Skiene, som har gitt meg godt feste hele veien, viser seg nå å gli noe dårligere enn de rundt meg. Folk kjører forbi meg i høyre og venstre spor. Jeg bryr meg ikke nevneverdig, for konkurransen har jeg for lengst avviklet i hodet, men jeg tror jeg kan konkludere med at smøreren i bua la litt vel mye festesmøring.


Han som smurte for meg sa at han hadde pakket inn et lag med rød Skigo voks, og at laget skulle gi meg feste i høyden, om det ble glasert. Feste fikk jeg, men han må ha lagt på litt for tykt, for nå glir det for dårlig her jeg sitter i hockey.


Eller skjønt, gjør det egentlig det? Kan det tenkes at det bare er min skyld, fordi jeg har så lite trøkk i stavene at jeg skaffer meg for liten fart før bakken starter? Kan godt være det. Jeg skal i hvert fall ikke skylde på smører’n i dag, det jeg taper nedover er uansett helt marginal sammenlignet med det jeg taper bortover og oppover.


Ute på Fyllingen stopper jeg og tar en lengre matpause, med banan, kjeks, sportsdrikk og saft. Det er masse folk på post, de nesten konkurrer om å få gitt oss service. Det er imponerende. Stakingen over det lange vannet etterpå kjennes som en evighet, og en ung jente staker lett fra meg. Overkroppen min skulle vært betong, den er i stedet en sterkt vanntynnet lapskausbolle. Opp til Appelsinhaugen labber jeg bare, og prøver for siste gang overbevise meg selv om at dette ikke er konkurranse, det er nå bare en lang treningstur, i nydelig vær.


I det en gubbe på 70 kommer opp på siden og passerer, med sekk, klapper den illusjonen sammen for godt. Sannheten er at jeg er en halvskadd skiløper i elendig form, i hvert fall dagsform, som prøver å gå fort, men slett ikke greier det. Ahh, kan ikke denne pinlige seansen snart ta slutt. Kobberhaugen, Blankvannsbråten, stampe opp Slakter’n, dette er ikke gøy. Ryggen er ikke bedre, men heller ikke verre. Det er vanskelig å si hva som irriterer meg mest; ryggskaden, den elendige kroppen ellers, eller den pinlige farten jeg holder. Jeg som liksom skulle gå for å vinne pulje 4, hentes nå i stedet inn av løpere fra pulje 5 og 6. Jeg blir sikkert sist av alle i pulje 4.


Men idet jeg klorer meg opp til baksiden av Midtstubakken, tenker jeg at pokker heller, jeg fullførte tross alt løpet. Jeg brøt ikke. Jeg tok ikke bussen hjem. Jeg gikk gjennom hele marka, selv om den nye bestenoteringen i antall negative løperpasseringer svei som piskeslag hele veien. Jeg kom inn i Holmenkollen-anlegget, kjempet meg opp på Northug-flata, og tenkte at nå, nå skal jeg ihvertfall slå til med en liten spurt. For i det minste å sette et verdig punktum.


Jeg kastet meg på stavene, tenkte på Petter i VM 2011, og staket febrilsk. Da kom det plutselig en eldre dame opp på siden av meg, og gikk lett forbi.


Takkskarruha.


Jeg seilte over mål, nokså sur, og fikk ikke engang med meg sluttida. Den interesserte meg ikke, heller. Jeg gikk rett til sekken, og møtte en kompis som jeg pleier å være et stykke foran, nå hadde han tatt meg igjen med nesten fem minutter. Han sjekket resultater på telefonen og sa jeg hadde gått på 3.30. Det var rart, for det føltes som godt over fire timer. 20 minutter dårligere enn sist er på en måte anstendig, tross alt. Men det ble en tøff dag i marka. En tøff dag å skulle gå rundt og elske langrenn.

Hatet lurte rundt hjørnet..


Nuvel. Denne artikkelen slutter med skamros. Av ingen andre enn arrangøren. Her har Skiforeningen virkelig lagt seg i selen og rettet opp i gamle feil. Parkeringen på Bogstad var problemfri, det var nok busser til transporten, og på startjordet i Sørkedalen var det full kontroll og god stemning. Matstasjonene underveis bugnet av tilbud, med masse folk som ga god service, og toppet det hele med et godt smil. Logistikken i målområdet var suveren; Sekken rett i hånda, og gratis pølse etterpå. Et flott 2-etasjers telt med muligheten for mat, drikke, varme og å dele røverhistorier fra rennet med andre løpere. Like smertefri bussavvikling tilbake til Bogstad. Terningkast 6 til dere, arrangører!


Bare én liten ting jeg lurer på, og det har jeg lurt på i Birken noen ganger også. Kjører dere nye spor natta før løpet, eller til og med samme morgen? Det skjønner jeg i så fall ikke grunnen til. Nysatte spor betyr at stavene graver seg gjennom snøen, og allerede i pulje 4 var det sukker der stavene skulle funnet feste. Enkelte steder var sporene også slingrete. Jeg snakket med en som gikk i pulje 12, han sa det var sukker i nesten alle motbakker; da var sporene også forsvunnet.


Når det er flere dager med kuldegrader og null nedbør før et renn, hvorfor ikke da kjøre sporene 24-48 timer før løpet, og la de fryse til og «sette seg»? Skulle ikke da trassen bli hardere, og tåle tusenvis av løpere bedre? Hadde jeg vært pulje 14-løper og visst jeg skulle gå i sukker hele veien, hadde jeg neppe meldt meg på…


Men det er mulig løypebasene har en god forklaring på dette lille mysteriet..


 


Men én ting kan du være helt sikker på;


Vi står på startstreken i Holmenkollmarsjen 2016.


Og da…!


 

 

 

 

 

Thorkilds Skiblogg