lørdag 23 september 2017

50 tøffinger i 100 kilometer

 

 Den andre utgaven av Nordmarka Rundt ble en laaang skifest, i forhold som varierte fra lekende lett til blytungt.

 

Akkurat som i fjor var det 100 løpere som hadde meldt sin ankomst via facebook, men halvparten forsvant da det ble alvor og sola rant lørdag 28 februar. Skjønt, sol og sol fru Blom; Det var overskyet og null grader ved Sognvann da starten gikk. 50 løpere stod på start, ca 15 av dem kjenninger fra i fjor. Blant dem: Hilde Reh Stensrud – en av fem damer i fjor – eneste kvinne i år. For en jernkvinne!

 

Vi hadde løpere fra Alaska og Glasgow (som dog bor i Norge), og jaggu hadde to mann satt seg på flyet fra Kirkenes for å delta i Nordmarka Rundt! Harald Sunde og Trond Michelsen fløy altså hele Norge på langs for å gå Norges lengste skirenn – ikke verst!

 

Starten gikk 8:05, og det gikk lekende lett i isete spor i starten. Etter 15 km ved Kikut var seks mann ganske så samlet i tet: Christian Gjertveit, Roy Hopland, Eirik Thorsrud, Svein Wiig, Thorkild Gundersen og Terje Vigdal. Det viste seg at Christian Gjertveit var den sterkeste av disse, og dro av gårde alene. De andre fem gikk sammen til Sandvikshytta ved Katnosa.

 

Normalt går løypa der til høyre, over Snøploghøgda og ned til Gjerdingen. Men grunnet tømmerkjøring på veien kunne vi ikke gå der i år, og løperne måtte prøve å finne løypa via Elgstøa til Gjerdingen. Det var det de færreste som klarte; De fleste (inklusive tetgruppa)  fulgte scootersporet over Katnosa, og kom opp via Halosætra og over til Tverrsjøen. Der måtte man vende og gå mot Gjerdingen på en brøytet bilvei. Videre derfra gikk noen via Rajebråthytta, noen via Svartbekkhytta, og andre over toppen til Bislingen Fjellstue: Men alle kom til Mylla, og alle hadde mer enn de 44 stipulerte kilometerne på sin GPS ved passering Mylla.

 

Ved ca 5 mil, på Ølja, hadde Wiig og Gundersen havnet litt bak teten, mens friske Trond Michelsen fra Kirkenes hadde hentet inn disse, sammen med Kim Evanger og Henrik Brøvig. Over Ølja blåste det friskt midt i mot, og flere av oss begynte å fryse. Det var litt lett snø/regn i lufta og for lengst slutt på superforholdene, men det gikk fortsatt fint å stake i velpreparerte spor. På Tverrsjøen (for andre gang for mange) mistet gruppa kontakten med Michelsen, og de fire andre kjørte nokså hardt nedover Sinnerdalen til Spålen.

 

Der stod trioen Vigedal/Hopland/Thorsrud og gumlet brødskiver, og dermed var teten samlet med syv mann. Nå skulle imidlertid Evanger/Brøvig spise litt, og hang ikke med da Eirik Thorsrud startet en voldsom stakeparade nedover Spålsvannet. Han må ha fått mye energi av den brødskiva. Det koster å stake så hardt, i front. Det var så vidt Hopland/Wiig/Gundersen og Vigedal greide å henge med. På dette tidspunktet hadde lederen Christian Gjertveit passert Spålen for en god stund siden, men han var uheldig og brakk skia akkurat her. Dermed tok han korteste vei til Sognsvann. Det er likevel over tre mil, og det må ha vært tungt å gå så lenge med en brukket ski..

 

Ved sydeneden av Spålen var det scootertrasé uten spor over Lortholkollen, ikke særlig godt å gå i. På andre siden var det dessverre ikke kjørt opp den lille stubben fra Åborttjernet ned til de flotte løypene ved Svarten, dermed ble vi gående i scootertrasè uten spor på veien i Styggedalen, helt frem til Langlia. Dette var det minst morsomme strekket på turen, men samtidig er det jo litt av sjarmen med Nordmarka Rundt at det er utfordrende å finne frem, og man må være forberedt på de rareste forhold. Tet-kvintetten ble gående å prate om hvilke løyper gutta hadde på 50-tallet i Nordmarka, og hvor fort de beste gikk 5-mila den gangen.

 

Vi nærmet oss imidlertid 7 mil, og bakkene opp fra Langlia var akkurat like lange og tunge som under Holmenkollmarsjen. Det var nå yr i lufta, og forholdene minnet mer og mer om det tunge rennet i 2014. Sporene var glasert, og festet forsvant. På Vestre Fyllingen, før bakkene opp mot Øyvann, bestemte Thorsrud/Hopland og Vigdal seg for å stoppe og legge på mer festesmøring. Wiig og Gundersen var fornøyde med skia og fortsatte.

 

Ved passering 8 mil, etter Øyvann, begynner det å verke i hender, triceps, nakke, lår. Du pøser på med Gel, nøtter og drikke, men det hjelper ikke mye. De siste to milene er en prøvelse, et lite helvete, hvor du bare tenker på å komme opp den neste bakken du ser foran deg. Og det er et par igjen: Opp til Appelsinhaugen. Opp til Kommerhaugen. Opp Slakter’n. Opp til Tryvann. Opp til Frognersæteren. Men så, endelig, er det nedover den siste mila. Wiig og Gundersen begynner å kikke seg over skuldra, men trioen bak er ikke å se. Når endelig Sognsvann dukker opp og løperne krysser mållinjen, er det i den tro at de har blitt nr 2, men så har altså Christian Gjertveit brutt både skia og løpet. Han hadde dog vært klart først uten skibruddet. Wiig og Gundersen setter ny løyperekord, med tiden 7 timer og 41 minutter.

 

 

Godt voksne Trond Michelsen er også allerede i mål, på 7 timer og 15 minutter, men han har misset på orienteringen på slutten, og ikke vært via Frognersæteren. Uansett et fantastisk løp av mannen fra nord, som aldri før har gått på ski i Nordmarka. Vi bøyer oss i rubben.

 

Trioen Hopland/Thorsrud/Vigedal kommer samlet til mål bare tre minutter bak Wiig/Gundersen, og alle stiller på et foto før de haster til dusjen. Det er surt og kaldt, regn og null grader i målområdet. Evanger/Brøvig er de neste som kommer, på 8.10. Arne Rio fikk ikke med seg briefingen ved start, hvor det ble opplyst at runden om Holmenkollen skulle sløyfes. Så han gikk dit også, og hadde nok vært i nærheten av Evanger/Brøvig dersom han hadde fått med seg endringen.

 

Så starter en lang dags ferd mot natt. Mørket faller på, og slitne men lykkelige løpere kommer stakende inn til mål på Sognsvann. Alle får applaus, en kopp saft, et diplom og noen hyggelige ord med på veien. Eneste dame, Hilde Reh Stensrud, noterer 10 timer blank, og er med det i øverste halvdel av feltet. Imponerende, Hilde! Amerikaneren Nathaniel Knapp har gått med skøyteski, men fått det tungt i scootersporene, der det var for smalt til å skøyte, og null feste til stavene.

 

Dette løpet handler om å overvinne seg selv, om å gå 100 kilometer på ski i særdeles krevende terreng, og alle som kommer til mål er vinnere. Det kan ikke gjentas for ofte. NR er nesten dobbelt så langt som Birken, og har enda flere og brattere bakker. Det er en grunn til at det er «bare» 50 deltakere; Dette løpet er ikke for hvermansen. Takk til de frivillige Jørgen, Lars og Jacob som hjalp til ved start og mål, takk til Eirik og Oslo Sportslager for matstasjon ved Mylla, og Freddy på Rioch for opptrykk av kart og diplomer.

 

Og takk til alle dere som kom og gikk rennet! Vi sees igjen om et år J